Brannalarmenheter som brukes i brannsikringssystemer finnes i to typer: kodet og ikke-kodet. Kodede alarmer har en unik adressekode, som muliggjør individuell eller samtidig aktivering av hovedenheten, og den tilsvarende alarmen kan enkelt lokaliseres. Ikke-kodede alarmer utløses så snart det er strøm og krever en brannalarminngangs-/utgangsmodul for å koble til brannalarmkontrolleren. Vanligvis kan en enkelt modul brukes for enhetlig kontroll innenfor samme område.
Videre kan brannalarmapparater klassifiseres på ulike måter basert på ulike tekniske prinsipper og bruksscenarier. I henhold til deteksjonsprinsipper kan de deles inn i ioniserings-, fotoelektriske og halvledertyper. Fotoelektriske røykdetektorer er basert på prinsippet om optisk spredning og er følsomme for store røykpartikler produsert av ulmende branner; halvlederrøykdetektorer er basert på endringer i ledningsevnen til halvledermaterialer og er mer følsomme for brennbare gasser, og reagerer raskt på åpne flammer; Ioniseringsdetektorer bruker ioniseringsområdet som dannes av radioaktive materialer for å oppdage endringer i strøm. I henhold til påføringsmetoder kan de deles inn i frittstående-røykvarslere og automatiske brannalarmsystemer i nettverk. Nettverksbaserte systemer kan overføre alarmsignaler til en skydataovervåkingsplattform for fjernovervåking og kobling. Basert på integrerte funksjoner kan alarmer deles inn i enkle røykdetektorer og "tre-sensor" intelligente detektorer som integrerer røyk-, temperatur- og brennbar gassdeteksjon. Basert på signaloverføringsmetoder kan alarmsystemer deles inn i kablede alarmsystemer og trådløse alarmsystemer (som de som er basert på Wi-Fi, NB-IoT og andre trådløse nettverk).
